«Edge» - Hvordan forståes begrepet og hvor går utviklingen?

«Edge-data» er enkelt: Datatrafikk som kommer fra «Internett of everything» vil bli mer og mer krevende for kommunikasjonsnettverkene. Det å legge databehandling (og kortvarig lagring) nærmere bruksstedet vil redusere latency (kommunikasjons-forsinkelse) og kunne filtrere ut verdifulle data som skal overføres videre og oppover til for eksempel hyperscale-datasentre, som vil utføre alle «stordata» -operasjonene. Dette kan for eksempel inkludere å selge våre preferanser, fordommer, moralske svakheter, bevegelser og vaner osv. til alle som vil vite mer om hvordan de kan få deg til å åpne lommeboken. Det vil normalt være et mellomlag som drives av colocation-datasentre der forbindelsen fra alle de små tallrike og lokale edge-tilgangsportene kan konsolideres til et konvergert nettverk av fiberforbindelser.

Internet-of-Everything betyr det som begrepet tilsier: smarthouse løsninger, -transport, -nett, persontilpasset streaming/videounderholdning, «telefon»-apper som tilkobler seg internett og «smartklær» som f.eks. klokker og briller osv. Den perfekte edge-applikasjonen er den førerløse bilen. Det er åpenbart at den trenger mye kapasitet med databehandling ombord, men den trenger også en bredere «sansning» av omverden. Dette gjelder spesielt trafikkdata for valg av kjøreruter og unngåelse av farer i veibanen, omstendigheter som kan trenge en reaksjonstid på under sekundet.

En annen applikasjon benytter edge-teknologi i dag: YouTube. YouTube dominerer internett-trafikken i verden og virale videoer kan fort kvele nettverket. Ingen ønsker å ha buffering på lenger enn et sekund (eller nanosekund for noen), noe som gjør at Google allerede legger det mest populære innholdet over til colocation datasentre i knutepunkt/kjerneområdene for å begrense langdistanselasten til sine fjerntliggende datasentre. En annen utfordring: vi er ikke langt unna å streame UHD-filmer på våre telefoner, så hvordan kunne dette være mulig uten at en lokal kilde gjør bufferingen i bakgrunnen for deg med for eksempelreklamepauser?

Så hvor mange «edge» kan det være? Svaret ligger sannsynligvis i en teknologiutrulling vi allerede har opplevd. Når det gjelder mobiltelefoner: Hvorfor har vi ikke en enorm antenne midt i landet som alle millionene med SIM-kort kobles til? Eller med fasttelefoner: Hvorfor er det ikke kun én enorm telefonsentral? Nei, vi har titusener av mobilmaster som alle betjener hvert sitt lille område og de ligger tettest der brukerne er. Edge vil være det samme: Tettest distribusjon der det største antallet av applikasjoner (dvs. oss brukere) er. I en by som f.eks. Oslo vil dette sannsynligvis være for hver 500-1000 m.

Hvor «store» burde disse være? Det «smarte» svaret kan være «40% mindre år for år hvis belastningen ikke vokser». Med andre ord: Virkningene av Moores lov krymper alt over tid. Den eneste grunnen til at datasentre har vokst slik de har gjort er at etterspørselen kontinuerlig har overgått kapasiteten: Ta i betraktning at et 2MW (2.000 x 1 kW-skap) «internett-datasenter» som ble bygget i år 2000 kan nå overgås av ett 5kW-kabinett. Dette er Moores lov i praksis. Så derfor vil alle som spår at edge-anlegg kommer til å være ‘X’ kW, ‘Y’ skap eller ‘Z’ servere, sannsynligvis gjette feil.

Det andre poenget med «størrelse» eller kW-kapasitet osv. er at edge-anleggene vil betjene veldig begrensede områder med en viss befolkningstetthet, slik at når etterspørselen øker, så kan den betjenes av en annen edge-installasjon.

Så, hvorfor for eksempel gå for 20kW? Den åpenbare fordelen er å gjenbruke overskuddsvarmen og gjøre edge-anleggene nettnøytrale. Alt det vi trenger er en nærliggende 24/7/365 varmelast… Den åpenbare løsningen er å væskekjøle 20kW IKT-last og ta av varmen som varmt vann ved 65-70°C. En kan huse «edge» på et billig hotellrom (som allerede vil ha en 5G-antenne på taket og en fiberforbindelse), sykehus, omsorgsbolig, fritidssenter eller til og med boligblokker. ( Om krav til sikkerhet etc. kan ivaretas.) De kan med dette absorbere 20 kW med varmt vann 24/7. Verten får leie og varmt vann mens edge-operatøren får IKT-inntekter, betaler for strømmen og kanskje til og med tar betalt for varmtvannet. Internett blir karbonnøytralt, ja, til og med «grønt». Dette er ikke så forskjellig fra sentrumsbygninger som allerede leier ut takene sine til mobiloperatørene.

Akkurat som med cellene for mobilnettet så opplever brukerne nesten ingen forskjell hvis en av disse skulle gå ned, ettersom en annen i et av de nærmeste i cellenettverket vil dekke dette, om enn med et svakere signal. På en annen side, «edge» vil bestå av mindre celler og redundansen i tjenestedekning vil derfor være mer enn tilstrekkelig i de fleste tilfeller. Med IKT-laster som allerede er i stand til å utføre fjerndiagnostikk, oppgraderinger og omstart (som de fleste colocation-brukere allerede har mulighet til) så kommer edge-anleggene til å bli mørklagte og ubemannede. Det vil skape nye arbeidsplasser med mobile teknikere. Med mangel på kompetanse vi allerede har så kan disse mobile teknikerne begynne å bli «halv-utlærte»: Å ha kameraer med headset og 24/7-tilgang til et teknisk hjelpesenter (forhåpentligvis ikke et i utlandet) hvor ferdigutdannede teknikere innenfor hvert fagområde (strøm, kjøling, IKT osv.) kan guide teknikeren på stedet «live» med kamera og en skjerm.

Definisjonen av «Edge» er og blir flytende og det er viktig at man setter det inn i en sammenheng for å forstå begrepets tilknytning til forskjellige forretningsmodeller. Edge for en Hyperscale aktør betyr ofte et mindre datasenter. For en teleoperatør, kanskje en utbygging av eksisterende mobilmast med sambandsrom…